Så var det.. gjort? Eg veit ikkje.
No sitte eg meir eller mindre i sjokk, og tårene bare trilla.
Overreagera eg? Eg trur eg overreagera. Men anyway, så går det bra. Det gjør det.
Eg bare veit ikkje ka eg skal sei, eller skrive eller tenke eller.. Eg veit ikkje.
Ka gjør du når du tilfeldigvis komme innpå nettbyprofilen til ei random jente, og finne ut at ho døde i ei trafikkulykke tidligare idag? Joda, det er jo i og for seg trist.
Men plutselig mottok eg kjedebrev fra folk eg aldri snakka med om at ei jente i Styrn døde i dag, i ei ulykke. Stryn, tenkte eg. Eg kjenne no folk i Stryn.
Så gikk eg tilbake til den profilen eg hadde vert på tidligare. Og vi hadde "2 felles venner".
To felles venna. Kordan skal eg reagere då?
Eg sa til Dagis at eg var her om han trengte å prate. Trur ikkje eg kan hjelpe han med nåke meir, dessverre.
Nei, ditta var creepy.
Faen, kordan skal eg reagere på sånt?!
Skal eg bli lei meg, eller blir det dumt sida eg ikkje kjente ho? Eller skal eg bare "care -.-", sida eg ikkje kjente ho?
Eg syns eg kan få lov å bli lei meg, på vegne av dei eg kjenne som kjenne ho.
Tenk at et liv bare kan slutte så fort. At det bare, forsvinne på 123. (1234, eller 12345 om du vil, Anders ;) )
Eg er helt satt ut.
Ho var 15 og virka knas koselig, fy så jævlig.
Eg veit ikkje kordan eg hadde reagert visst det var en av dei i min "omgangskrets" det hadde skjedd med.
Stille.
Det er akkurat som om det er en liten klump nede i magen min som seie at eg burde være meir lei meg enn eg er. Men så er det nåke i hodet som seie at eg ikkje burde bry meg.
Eg bryr meg.
Kordan kan en garantere at nåke sånt ikkje skal skje med en?
Man kan ikkje garantere nåkenting på nåken måte.
Det står om det overalt. På nyhetene, i VG, i Firda, i Dagbladet, på nettby. Overalt.
Kor mange ganga har ikkje du tenkt på kem som hadde komt i begravelsen din?
Eller kem av dei som du egentlig ikkje kjenne så godt som hadde grått?
Ikkje kom å sei at du ikkje har tenkt den tanken.
Eg trur dei fleste av oss har vert der egentlig.
Åherregud kor avhengig eg er av alle dei eg har rundt meg. Vær så snill, og lov meg at dåke aldri drar fra meg nåken av dåke.
Snart er det vell min tur, er det ikkje?
Først Guro Flatland, som eg vokste opp med, og hadde mange felles kjente med.
Så faren til Sindre Rørstadbotn, som var en veldig god venn av tante Lene ++.
Og no Camille Myren, som eg heller ikkje kjente, men som eg kjente folk som kjente.
Eg får vondt av folk som har det så jævlig.
Eg har vert heldig.
Det prøve eg å sei til meg sjøl tidligare ikveld når eg gikk tur med Småen (og at the moment var eg faktisk i pretty bra humør, sida enga slo LSK ned i støvlane med 3-0). Og eg burde være super lykkelig. Det har eg all grunn til, virkelig.
Men eg er ikkje det, er eg?
Så utrulig kravstor eg skal være då.
Ka skal til for at eg ser på livet som fullkomment og perfekt då?
Mindre lekser? Gifte foreldre? 4 besteforeldre? Fleire notebøke? Bedre sangstemme? Fleire klær?
Eg burde være super lykkelig. Det burde eg virkelig.
Eg har alt eg trenge, og enda meir.
Her om dagen tok eg meg i å klage over helt, herregud så dumme ting.. Men eg tok meg sjøl i det.
Men avogtil, bare avogtil, så får eg sånne glimt av "satisfaction", og vil at ting skal vare for alltid.
Det var foreksempel når eg var å bowla med bestejentene, eller når eg hadde besøk av Anders igår.
Men tilbake til ka eg skal føle, og kordan eg skal reagere?
Etter å ha fått tenkt litt gjennom ting, og hørt på sånn musikk som man kan deppe til, så kom eg fram til ting eg syns virka rimelig :)
Og, det med ka eg skal føle skal eg ikkje henge meg opp i.
Greia er at eg sutra alt for masse. Og når eg ser at sånne ting skjer, så forstår eg ikkje koffor det ikkje hendte meg istedenfor.
Eg tenke alltid at ho antagelig vis hadde et masse bedre liv enn meg, og ei masse sikrare framtid enn meg. Og at eg burde gå før ho.
Nok en gang rangerea eg folk.
Men vi stamme jo fra dyra, gjør vi ikkje? Og i dyreriket blir man rangert. Enkelt og greit.
Kanskje ikkje på samme grunnlaget som eg rangera folk på. I dyreriket går det vell kanskje meir på styrke og/eller størrelse.
Og kordan skal eg reagere?
Eg skal fortelle dei eg kjenne at eg bryr meg, og at eg er der. Meir kan eg dessverre ikkje gjøre.
Men eg skal stille opp. Dte skal eg. Det gjør eg alltid!
Fra no av skal eg ta meg sjøl meir alvorlig og kjefte på meg sjøl om eg ikkje ser positivt på ting. Men en blir sliten av det og. Å være "drifkraft", og oppmuntre alle andre. Men når en aldri blir oppmuntra til nåkenting sjøl, så blir det slitsomt. I lengden ja.
Men no skal eg faktisk slutte å klage :)
Eg skal slutte å henge meg opp i småting, og overse ting som irrtera meg.
Og eg skal forbli positiv, og enda meir positiv enn det eg er. For det er sånn eg er :D
Kanskje vi, after all, skal være glad for at vi har foreldre som vil "beskytte oss fra oss sjøl" Sunniva?
Men no bør eg gi meg. Sander har lest en artikkel om at internettet komme til å bli "fult" en gang framtida, og han mistenkte at det er eg i samarbeid med blogspot.com som gjør det..
Imårra har vi engelsktentamen, og eg har fått inspirasjonen eg ba om.
No sitte eg meir eller mindre i sjokk, og tårene bare trilla.
Overreagera eg? Eg trur eg overreagera. Men anyway, så går det bra. Det gjør det.
Eg bare veit ikkje ka eg skal sei, eller skrive eller tenke eller.. Eg veit ikkje.
Ka gjør du når du tilfeldigvis komme innpå nettbyprofilen til ei random jente, og finne ut at ho døde i ei trafikkulykke tidligare idag? Joda, det er jo i og for seg trist.
Men plutselig mottok eg kjedebrev fra folk eg aldri snakka med om at ei jente i Styrn døde i dag, i ei ulykke. Stryn, tenkte eg. Eg kjenne no folk i Stryn.
Så gikk eg tilbake til den profilen eg hadde vert på tidligare. Og vi hadde "2 felles venner".
To felles venna. Kordan skal eg reagere då?
Eg sa til Dagis at eg var her om han trengte å prate. Trur ikkje eg kan hjelpe han med nåke meir, dessverre.
Nei, ditta var creepy.
Faen, kordan skal eg reagere på sånt?!
Skal eg bli lei meg, eller blir det dumt sida eg ikkje kjente ho? Eller skal eg bare "care -.-", sida eg ikkje kjente ho?
Eg syns eg kan få lov å bli lei meg, på vegne av dei eg kjenne som kjenne ho.
Tenk at et liv bare kan slutte så fort. At det bare, forsvinne på 123. (1234, eller 12345 om du vil, Anders ;) )
Eg er helt satt ut.
Ho var 15 og virka knas koselig, fy så jævlig.
Eg veit ikkje kordan eg hadde reagert visst det var en av dei i min "omgangskrets" det hadde skjedd med.
Stille.
Det er akkurat som om det er en liten klump nede i magen min som seie at eg burde være meir lei meg enn eg er. Men så er det nåke i hodet som seie at eg ikkje burde bry meg.
Eg bryr meg.
Kordan kan en garantere at nåke sånt ikkje skal skje med en?
Man kan ikkje garantere nåkenting på nåken måte.
Det står om det overalt. På nyhetene, i VG, i Firda, i Dagbladet, på nettby. Overalt.
Kor mange ganga har ikkje du tenkt på kem som hadde komt i begravelsen din?
Eller kem av dei som du egentlig ikkje kjenne så godt som hadde grått?
Ikkje kom å sei at du ikkje har tenkt den tanken.
Eg trur dei fleste av oss har vert der egentlig.
Åherregud kor avhengig eg er av alle dei eg har rundt meg. Vær så snill, og lov meg at dåke aldri drar fra meg nåken av dåke.
Snart er det vell min tur, er det ikkje?
Først Guro Flatland, som eg vokste opp med, og hadde mange felles kjente med.
Så faren til Sindre Rørstadbotn, som var en veldig god venn av tante Lene ++.
Og no Camille Myren, som eg heller ikkje kjente, men som eg kjente folk som kjente.
Eg får vondt av folk som har det så jævlig.
Eg har vert heldig.
Det prøve eg å sei til meg sjøl tidligare ikveld når eg gikk tur med Småen (og at the moment var eg faktisk i pretty bra humør, sida enga slo LSK ned i støvlane med 3-0). Og eg burde være super lykkelig. Det har eg all grunn til, virkelig.
Men eg er ikkje det, er eg?
Så utrulig kravstor eg skal være då.
Ka skal til for at eg ser på livet som fullkomment og perfekt då?
Mindre lekser? Gifte foreldre? 4 besteforeldre? Fleire notebøke? Bedre sangstemme? Fleire klær?
Eg burde være super lykkelig. Det burde eg virkelig.
Eg har alt eg trenge, og enda meir.
Her om dagen tok eg meg i å klage over helt, herregud så dumme ting.. Men eg tok meg sjøl i det.
Men avogtil, bare avogtil, så får eg sånne glimt av "satisfaction", og vil at ting skal vare for alltid.
Det var foreksempel når eg var å bowla med bestejentene, eller når eg hadde besøk av Anders igår.
Men tilbake til ka eg skal føle, og kordan eg skal reagere?
Etter å ha fått tenkt litt gjennom ting, og hørt på sånn musikk som man kan deppe til, så kom eg fram til ting eg syns virka rimelig :)
Og, det med ka eg skal føle skal eg ikkje henge meg opp i.
Greia er at eg sutra alt for masse. Og når eg ser at sånne ting skjer, så forstår eg ikkje koffor det ikkje hendte meg istedenfor.
Eg tenke alltid at ho antagelig vis hadde et masse bedre liv enn meg, og ei masse sikrare framtid enn meg. Og at eg burde gå før ho.
Nok en gang rangerea eg folk.
Men vi stamme jo fra dyra, gjør vi ikkje? Og i dyreriket blir man rangert. Enkelt og greit.
Kanskje ikkje på samme grunnlaget som eg rangera folk på. I dyreriket går det vell kanskje meir på styrke og/eller størrelse.
Og kordan skal eg reagere?
Eg skal fortelle dei eg kjenne at eg bryr meg, og at eg er der. Meir kan eg dessverre ikkje gjøre.
Men eg skal stille opp. Dte skal eg. Det gjør eg alltid!
Fra no av skal eg ta meg sjøl meir alvorlig og kjefte på meg sjøl om eg ikkje ser positivt på ting. Men en blir sliten av det og. Å være "drifkraft", og oppmuntre alle andre. Men når en aldri blir oppmuntra til nåkenting sjøl, så blir det slitsomt. I lengden ja.
Men no skal eg faktisk slutte å klage :)
Eg skal slutte å henge meg opp i småting, og overse ting som irrtera meg.
Og eg skal forbli positiv, og enda meir positiv enn det eg er. For det er sånn eg er :D
Kanskje vi, after all, skal være glad for at vi har foreldre som vil "beskytte oss fra oss sjøl" Sunniva?
Men no bør eg gi meg. Sander har lest en artikkel om at internettet komme til å bli "fult" en gang framtida, og han mistenkte at det er eg i samarbeid med blogspot.com som gjør det..
Imårra har vi engelsktentamen, og eg har fått inspirasjonen eg ba om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar