27. januar 2008

Eg vil skrive meir :)
Men eg vil ikkje skrive meir om minnestunda. Eg vil skrive om ka eg har tenkt idag! :D
Og litt over 6 tima i bil føre til endel tenking :)
Blandt anna at eg syns at det skjer litt for masse no, akkurat som eg sa til Kristina.
Eg har venna som kutta seg, venna med spiseforstyrrelsa, eg har venna som har det perfekt - men sutra alikavell, eg har venna som har det perfekt - og gnir det oppi trynet på alle andre, eg har foreldre som krangla, eg mistrivst i selskap med faren min, eg krangla alltid med broren min og toppen på kaka; at bestemor er død.
Og alt er egentlig bare bagatella i forhold til det siste. Men eg syns liksom på en måte at eg kanskje har fått smake nok på kordan det er å ikkje ha det så UTRULIG perfekt, og, at det kanskje kan slutte å skje sånne stygge ting med meg snart? Det hadde eg sotte veldig stor pris på hvertfall :)
Kanskje ting plutselig kunne begynne å gå min vei, bare litt?
Eg har jo tenkt helt sida høstferien at no må det ta slutt snart. Og når ting bare blei verre og verre utover høsten/vinteren, så har eg bare vent meg til det, på en måte. Sånn som då tante Lene sa til meg at bestemor var død. Eg bare stirra i veggen og tenkte "ditta skjer ikkje..". Og det var nesten sånn at eg overbeviste meg sjøl om det. For det blei bare for masse.
Så, visst du lure; Nei, eg har det ikkje bra. Ikkje for tida, og eg har ikkje hatt det bra i det siste.

Dinna dagen har vert utrulig lang, og eg har følt meg så sinnsjukt glømt (ditta skrive eg ikkje for å gi nåken dårlig samvittighet. Det gjelde heile ditta innlegget ;D). Eg har følt at alle bare har holdt på med si greie, og ikkje tenkt den døyp på meg. Hadde en av "mine" gått gjennom det som eg har vert gjennom idag, så trur eg kanskje at eg ikkje hadde tenkt på anna. Og når eg sat å tenkt på det, så slo det meg og at eg kanskje var en for god venn. Visst det fins? Neei. Eg trur egentlig at det bare er følelsa som komme sammen med alt anna som komme akkurat no.. Eg bare har følt meg heilt aleine.
Når vi satt inne i kapellet, så var det akkurat som om at eg og bestemor "var" der heilt aleine. Alle satt å holdt rundt kverandre og klemte og gråt, mens eg satt aleine på enden, og bare nistirra på kista. Når han begravelses-byrå mannen begynte å dra lokket over kiste-"bunnen" klikka det for meg. Det bare var helt feil at bestemor skulle ligge inni den greia. Eg hyperventilerte fleire ganga i løpet av minnestunda, men greide alle gangane å roe meg sjøl ned.
Men eg veit ikkje, kan hende det bare er sånn alle har det når det er nåken av dei nærmaste som dør. Eg veit ikkje. Eg hakje opplevd at nåken i familien dør sida eg var 9-10 år gammal. Og bestefar var sjuk lenge. Bestemor sin død kom veldig overraskande på oss. Alle.
Tante Tone var stolt over meg idag. Det sa ho til meg når vi kom ut av kapellet. Ho hadde hørt at eg sang, og at eg ikkje satt å gråt sånn som dei andre.. Og det var sant. Bestemor likte alltid å sitte å høre på når eg satt å sang heime. Når eg hørte på musikk eller gjorde lekse eller sminka meg eller spilte piano, eller samme ka det var. Så eg sang bevisst litt høgt. Eg tenkte at det kanskje kom til å bli siste gangen eg fikk synge for ho.
Igår fikk vi igjen karakterane våre. Eg håpa eg komme inn på Almen på Hafstad med snittet mitt.. Men kem veit, kanskje det ikkje er så dumt å flytte herfra after all?

Imårra skal eg bort på grava til Guro :)